Tusentusen takk for alle fantastiske reisebrev og foto som dere har delt med oss i året som har gått. Dette har vært over all forventning og svært gledelig.

.

Jeg sier til Trygve at det hadde vært artig om det blåste litt den siste natta, så vi fikk oppleve hvordan hytta svaier. Joda – han er enig, og noen vindkast begynner å bli sterke nok til at vi kjenner det beveger seg og ser det på ting som henger fra taket. Jeg begynner å bli uvel, og må brått ut for å kaste opp. Det blåser mer ute enn jeg trodde, men jeg er sjøvant og husker å tømme meg i lé. Bevegelsene kan ikke sammenlignes med en båt, så jeg er ikke sjøsyk, men syk er jeg. Generelt står hytta ganske stille, men når kastene kommer vrir den på seg og bevegelsene er ganske brå. Ennå har vi ikke hørt lyd fra bjella som henger ute på verandaen. Det føles ikke ubehagelig eller skummelt, men vi diskuterer hvor kraftig vinden kan være og kommer til at de kraftigste kastene kanskje nærmer seg sterk kuling. Hytta er godkjent for inntil liten storm som starter ved 22 m/s. Jeg er fremdeles ikke frisk og må en tur på utedoen på bakken. Mens jeg sitter der på isoporsetet kommer det et vindkast som er kraftigere enn de tidligere, og bjella ringer der oppe. På vei opp igjen ser jeg nærmere på hvordan hytta er festet og ser ingenting som tyder på at ting er i ferd med å gå galt. Det kommer noen få kast til som gjør at det knaker her og der, det beveger seg en del og bjella ringer ute, men så roer det seg litt og vi prøver å gå til ro. Bikkja slapper av og Trygve har akkurat lagt seg da det banker på! Jeg skvetter først, før jeg kommer meg opp og får åpnet. Det er sønnen til hytteutleieren som forteller at faren har prøvd å ringe Trygve for å høre hvordan det står til i vinden.og ikke har fått kontakt. Etterhvert som han forteller om strømbrudd, trefall og andre ødeleggelser går det opp for oss at vinden har fått navnet Dagmar og at vi ikke har hørt nyheter på flere dager. Mens han er der blåser det en del, og vi blir enige om at det ikke er verre enn hytta tåler, men det er tydelig at han ønsker at vi evakuerer hvis det blåser opp mer igjen.

Det blir verre! En times tid senere hører vi et sterkt og økende sus i skogen som kommer nærmere før bjella ringer og det går et søkk gjennom hytta så jeg skvetter. Litt etter kommer et kast til og jeg liker meg ikke. Hvor sterkt er det neste kastet? Det er på tide å ta en tur til bilen. Vi kler oss godt og går de 200 meterne til bilen. På bakken, i et vant miljø er det faktisk lettere å se hvor mye det blåser. Snøen er full av brukne greiner, barnåler og kongler. Ved parkeringsplassen er det ei gran som svaier så kraftig at jeg velger å flytte bilen noen meter for sikkerhets skyld, og vi kjenner at den beveger seg på fjærene når de mest intense vindkulene finner veien inn i skogen. På radioen hører vi at det har vært ekstremt på nordvestlandet og at det er også er mange skader i områdene rundt oss.

Vi kom til hytta i mørket, så det er først nå jeg ser hele konstruksjonen og hvordan den er plassert i terrenget. Furuhytta ligger naturlig nok i furutrær, litt under toppene, og er i tillegg støttet opp av lange påler. Det var ikke lett å overtale bikkja til å klatre ned trappene, men oppover går det litt greiere.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

I vår hadde jeg fornøyelsen av å bo ei uke sammen med aboriginerne ute i Australias villmark.

I mer enn ti år hadde Bob Randall – en av Pitjantjatjara-folkets (anangu-folkets) talsmenn – viden kjent som ”Uncle Bob”, søkt den australske regjering om lov til å ta imot grupper av turister. Etter avslag på avslag kom omsider den nødvendige tillatelsen. Jeg var så heldig at jeg var med i den første hvite gruppen som slapp inn i aboriginernes territorium i Australias ”outback”.

I høst ble det klart at jeg kunne velge en utradisjonell julefeiring uten at famile ble skuffet, og en venn og jeg har pratet om det i flere år. Vi har hatt lyst til å ta jula i ei hytte i skogen, eller på fjellet. Mange alternativer ble studert, men vi fikk ikke bestemt oss før vi kom over noe spennende i Brumunddal. Der kan man bo oppe i trærne! Vi var ikke lenger i tvil, og bestilte overnatting hele julehelgen 2011.

Alle foto: Sjur G. Hasselgård

Jeg bruker ikke reise så langt….

Cordoba, april 2011

Det er greit å komme seg til de andalusiske sletter, både SAS og Norwegian har daglig direktefly til Malaga, derfra er det buss- og togforbindelse videre. Motor-sykkel med sidevogn tar visst en hel sommer?

Da ser dere at jeg har lagt inn noen fra Dublin også.

Dublin august 2011

Det er egentlig ikke mye å skrive om Dublin, den har ikke de store attraksjonene som man kan finne andre steder i Europa. Som utgangspunkt for golfspill i Irland er den grei nok, men jeg spiller altså ikke golf-

(Dette er egentlig ei vise, som venner kaller Bodø-visa.)

Stille morgen

Mine aller første bevisste reisedrømmer besto av tre steder – nemlig Skotland, Rihndalen og Lofoten.

Vet ikke hvorfor jeg har denne underlige dragningen mot fjellet. Jeg, som er født og oppvokst med tærne i fjæra.

På engelsk fordi det også legges ut på et utenlandsk nettsted

Granada, October 17. – 21. 2010

Det kribler i magen! Reisefeber tenker jeg. Ikke hver dag turen går helt over Oslofjorden til Sverige. Jeg stresser unødig med å få alt raskt ombord, og sier til meg selv at stress bare forsinker prosessen og 5 minutter fra eller til har ingen praktisk betydning, før jeg stresser videre. Det ender med at alt er klart for seilas omtrent etter planen, men jeg har en dårlig følelse i magen og jeg vet ikke helt hva som plager meg. Det er noe annet enn reisefeber.

På vei ut Langangenfjorden gjør jeg alt sjøklart. Kontrollerer at riggen er i orden, seilene klare, bensintanken full, at det er orden i alt tauverk, kartene sortert og alt løst er stemplet – men det hjelper ikke på magefølelsen. Noe murrer; som om en gammel, sær katt ligger under dekk og stirrer på meg med et skeptisk blikk. Vær og bølgevarsel tyder på at jeg bør rekke Østfoldkysten før det kommer mer vind enn den lille skuta og jeg tåler, om jeg bare står på og ikke unner meg mer enn noen timers nattesøvn i området rundt Store Færder. Men i det jeg runder Fugløya, har havet rett på og skal på dekk for å heise seil, merker jeg hvorfor jeg ikke har klart å slappe av. Bølgene stemmer ikke med vindstyrken – noe er på gang. Med kikkerten ser jeg at horisonten er knudrete og det betyr store bølger der ute. Alt tyder på at de værvarslene jeg sjekket for bare et par timer siden er riktige når det gjelder hva vi kan vente, men at de har bommet med nesten to døgn. Vinden er på vei allerede, og jeg må velge om jeg skal snu og avvente forholdene i Helgeroa, eller heise seil og i det minste komme meg rundt Mølen og kanskje Rakke på ferden mot øst.

Faks fra Antarktis

Vi har reist, ventet og jobbet i 59 dager, gjennom subtropiske farvann med sjøløver, albatross og flyvefisk, og varme solfylte dager på dekk. Senere skulle vi gjennom “The roaring fourties” (skriver seg fra breddegradenes stormer) Her møtte vi på en storm med orkan i kastene. En liten stund var det en spennende opplevelse. Men ganske snart ble jeg sjøsyk, og da besto spenningen for det meste om hvor lenge jeg klarte å holde på siste måltid. Apatien tok snart overhånd, og snart lå jeg på en sofa og klamret meg til en plastpose som etterhvert måtte kastes for å byttes med en ny. Jeg stanget vekselsvis hodet i den ene veggen for deretter å plante bena i den motsatte. Skipper´n foreslo ryggsmørning.

På en tur i utkanten av Stockholms skjærgård sist sommer gikk jeg inn på Skansholmens Sjökrog for litt kveldsmat etter en fisketur. Med bustete hår, boots og en ikke helt ren skjorte ble jeg først mottatt på en litt skeptisk måte da jeg spurte om de kunne legge kamera og stativ på et trygt sted. Ja, det kunne de men når kom jeg tilbake for å hente det? Da det gikk opp for dem at jeg skulle spise der og ikke bare deponere et kamera, endret tonen seg straks. 0,5 poeng for førsteinntrykk pga. dømmende personale, men de var tross alt villige til å passe på kameraet til en “boms”.

Ved bordet bestilte jeg en fatøl, fikk menyen og brukte god tid på den. Det er ikke ofte jeg spiser ute, og det var mye å velge mellom. Bestilte så røkte reker, og smørstekt sild. Da rekene kom på bordet tok jeg noen bilder av retten og lokalet med lommekameraet og ba om en penn og noe å skrive på. Det hender jeg får lyst til å notere litt fra dagen, og mange steder må man jo vente litt på neste rett. Like etterpå så jeg kokken komme ut fra kjøkkenet og veksle noen ord med servitøren, og hørte han spurte: Er det han der du mener? Det ble hvisket og tisket litt før kokken nikket og forsvant.

Å sove midt blant villdyrene i Afrika kan være spennende, av og til vel spennende. Spesielt når du vekkes av løvebrøl midt på natta, og eneste beskyttelse mot dyrenes konge er en tynn teltduk.

Jeg befinner meg på safari til fots, og med overnatting i telt, i Klaserie Private Reserve i Krügerparken i Sør-Afrika. Jeg hadde sett for meg bevæpnede, til enhver tid våkne vakter, som passet på sine gjester, i tilfelle besøk av de ville, firbeinte. Men nei da, våre to guider, Quentin og Andrew, hadde også til hensikt å sove om natta. Måtte vi på do var det bare å ”bevæpne” seg med hodelykt og legge i vei. Da var det, i følge de to staute karene, ingen fare å gå, så lenge vi bare holdt oss innenfor lysskinnet fra parafinlyktene som nattestid brant i leiren. Jeg valgte derfor å knipe sammen lengst mulig, i håp om å berge til dagslyset tok over.

Å kjøre buss i Peru kan være helt annerledes enn langs norske veier. At grusveien er hullete, er én ting. At den er smal og ligger på en luftig hylle høyt oppe i fjellveggen, uten en eneste stabbestein, er noe ganske annet.

Sammen med femten muntre nordmenn på ferie i Peru (april 2006), begir jeg meg i vei med leid buss fra Cusco. Målet er Manu nasjonalpark, halvannen dags ferd og mangfoldige mil unna.

Bikkja er trygt plassert hos familie, og det nærmer seg min første tur til Danmark på tjue år. Jeg har faktisk litt reisefeber kjenner jeg, og en herlig følelse av å være fri til å utforske verden da jeg går ombord og lukta av fergefyll slår i mot meg. Selv lille Danmark føles som det store utland, og nerden i meg gleder seg til å observere og skille de ulike fyrene når vi kommer et stykke fra land. Havet er rolig og sikten god. Målet med turen sørover er å bli med en seilbåt nordover igjen, så det kan ikke skade å trene litt på slikt før et par timer på barkrakken og en god lugarsøvn, der man våkner før mobilalarmen av nye bevegelser i skroget nær kysten og lavere motorturtall. Jeg står på dekk når vi nærmer oss havn, og tenker over hvorfor det å se landet stige ut av horisonten skaper så sterke følelser i meg og mange andre mennesker. Minner fra den tidlige barndommen dukker opp; Alkejakt langt til havs i en liten Tunejolle av tre, med en gammel og sliten motor. Så langt ute at vi ikke engang så toppen av fyrtårnet på Svenner. Hele verden var hav og horisont, og jeg fikk styre tilbake etter sola og et håndkompass. Slike grunnleggende gleder som å se at du har truffet land på rett sted ligger tydeligvis i ryggmargen min, selv om jeg vet at skipet kunne lagt til kai bare ved datakraft og gps om nødvendig.

Danmark! Jeg sjekket noen alternativer på nettet før jeg dro, og uansett hva jeg velger vet jeg at jeg skal med toget i retning Fredrikshavn, og så kan jeg ta det på sparket hvor jeg velger å trykke på stoppknappen. På perrongen er det flaut å være nordmann. Jeg er ikke akkurat edru selv heller, men jeg kan da huske på grunnleggende høflighet likevel. Det ender med en krangel etter at jeg plukker opp søpla de andre kaster fra seg.